The day after tomorrow

I dag, den 26.august, er det 365 dager siden jeg stod med sommerfugler i magen p Gardemoen-fordi lille meg skulle ut i den store verden. 

 

Etter ha gtt gjennom sikkerhetskontrollen p Gardemoen, gikk det opp for meg hva jeg var p vei til kaste meg ut i. Hva var det jeg egentlig holdt p med, var jeg gal som reiste ifra alt og alle jeg var glad i, jeg var p vei til et annet kontinent, uten noen kjente. 


Skal jeg vre rlig med dere s var starten p utevkslingsret mitt utrolig tft. Jeg byttet familie en del ganger, det var ikke noe galt med familiene, jeg klarte bare ikke fle meg hjemme. Jeg slet utrolig med hjemlengsel og det kom til det punktet at jeg nesten reiste hjem. P utveksling vil du g gjennom dager hvor du fler deg helt alene, og hvor trene ikke vil slutte renne. Men fy sren det var verdt hver eneste tre. Jeg angrer ikke ett sekund. Alt det jeg lrte av den smerten og gleden jeg flte p. Jeg kunne aldri tenkt meg bytte ut mitt utvekslingsr med noe annet, fordi jeg lrte s masse. Jeg har opplevd ting som jeg aldri ville opplevd her i Norge. Det komme ut av komfortsonen er s utrolig godt. Jeg har lrt meg at alle gjr feil, det er helt naturlig, og det er ikke flaut sprre etter hjelp nr jeg trenger det. 



Etter en mned i San Antonio, fikk jeg en ny familie. Jeg flyttet inn og vi ble bedre kjent, og Vertsmor er en av de mest omsorgsfulle menneskene jeg noen gang har mtt. Nr rdgiveren sa det var for sent for meg vre med p en sport, tok hun seg av det og fikk meg med p danse laget for skolen, noe som var en drm som kom i oppfyllelse for meg. Jeg er helt imponert, hun lrte meg s utrolig masse. Jeg hadde ogs verdens beste verts-ssken, de var utrolig talentfulle og hadde like stort hjerte som mamman sin.


 

Den siste tiden i USA gikk ut p vre masse med venner. Vennene mine og jeg hadde masse overnattinger, vi grillet, vi bakte kaker, dro til bassenget og alt mulig hyggelig. Det var utrolig godt tilbringe tid med de fantastiske vennene jeg hadde ftt der. Det bndet jeg fikk med vennene mine i USA var helt uvirkelig, vi kunne snakke om absolutt alt. Det var som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Jeg hadde spass gode karakterer gjennom hele ret, derfor var det ikke ndvendig med eksamen i alle fag. Min siste eksamen var i dans, hvor jeg skulle koreografere en dans. Jeg valgte danse til sangen "See you again", siden den passet s godt inn i situasjonen som var. Midt i alle eksamener hadde jeg oppkjring, som betyr at jeg tok lappen i USA. Jeg var s utrolig nervs men jeg bestod, og det var en utrolig god flelse! Nr jeg var ferdig p skolen dro jeg og familien p ferie til South Padre Beach. Midt i alt dette fikk jeg post fra EF, som inneholdt et brev jeg skrev til meg selv i New York. Det var helt uvirkelig lese, og det var rart se hvor mye engelsken min hadde forbedret seg, uten at jeg har lagt merke til det selv.  



Dagen fr jeg skulle reise hjem l jeg i sengen, med alle tankene mine. Jeg psyket meg selv opp til reise hjem. Hvordan skulle dette bli. Hvordan skal livet bli nr jeg kommer hjem, er alt som fr. Ett r kan endre masse, det er s utrolig mye som kan skje. Hvordan ville ting vrt hvis jeg aldri hadde reist. Jeg skal reise hjemmefra, for komme hjem. For ett r siden, ante jeg ikke at jeg kom til mte en s fantastisk familie, som jeg kom til bli s glad i. Det st p flyplassen var noe av det verste jeg noen gang har gjort. Jeg ville bare ha noen dager til, eller en mned. Det var hjerteknusende sette seg p flyet. IEC'en (International Exchange Cordinator) min gjorde en utrolig bra jobb, hun endret flybillettene snn at jeg og hun andre norske jenta i San Antonio fikk fly hjem sammen. Det var utrolig godt ha noen som var der med meg, og som gikk gjennom det samme. Det er mange som sier at de forstr at det er vanskelig reise, men hvis du ikke har vrt en utvekslingsstudent, vil du aldri forst, uansett hvor mye du prver. Nr jeg landet i Norge var det helt uvirkelig. Mamma og pappa stod med en stor plakat, og jeg bare lp fra all bagasjen min for klemme de, det var mildt sagt en etterlengtet klem. Nr jeg kom hjem var jeg helt utslitt, det var helt rart vre hjemme igjen, bare det hre norsk var helt merkelig. Nr vi kom hjem skulle jeg bare en tur ut i bakhagen, og der satt hele familien samlet. Det var s utrolig godt se alle igjen. 

F dager etter jeg kom hjem gikk ferden videre til vakre Balestrand, en liten bygd hvor jeg gr p skole. Jeg fikk mtt mange av vennene mine som er avgangselever, og vrt sammen med de. Det var p en mte godt vre tilbake samtidig som det var helt uvirkelig. Sommerferien har gtt s utrolig fort, jeg har knapt hatt noe tid for meg selv. Jeg har snakket masse med vertsmor og venner fra Texas. Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for alle som var der for meg gjennom de dagene i USA som var tunge. Til de som tok seg tid til vre vkene med meg og motiverte meg til komme gjennom dagene nr jeg trengte det. Jeg er ogs utrolig takknemlig for alle som fortsatt er her for meg, fordi det er ingen selvflge, som sagt, ett r kan endrer mye. Heldigvis for meg er alt er det samme, jeg ser bare verden med ett litt annet perspektiv enn fr.




 

Dette vil bli det siste innlegget p denne bloggen, men den vil fortsatt vre her for kommende utvekslingsstudenter og som et minne for meg.

Hvis du som utvekslingsstudent leser dette, nyt ret ditt, det kommer ikke tilbake. 

-LSTX

3 kommentarer

Ida Kristine

26.08.2016 kl.18:13

s spennende :)

Lars MJ Hansen

30.08.2016 kl.11:01

Hei, vi likte blogginnlegget ditt. Kan vi f publisere det p rb.no? Send meg i s fall en mail til laha@rb.no

Vennlig hilsen

Lars MJ Hansen

politisk redaktr

Romerikes Blad

Mobil 918 93 817

laha@rb.no

lenithatx

14.10.2016 kl.16:07

Lars MJ Hansen: Hei! Har send deg Mail :)

Skriv en ny kommentar

lenithatx

lenithatx

18, Skedsmo

Mitt navn er Lenitha og jeg befinner meg n i San Antonio, Texas. Jeg reiser med organisasjonen education first (EF). P denne bloggen kan du flge meg gjennom resten av ret mitt her i USA.

Kategorier

Arkiv

hits